Nevnte så vidt i forrige innlegg at jeg hadde holdt på med SK-ett-eller-annet-år siden jeg var ca 14.

Helst siden jeg var liten har jeg alltid vært en skikkelig plugg.

Hahahaha, snakk om å være G! Husker hvor kul jeg alltid følte meg! Og når jeg ser tilbake på det nå, med all rett!

Og når vi først er inne på #TB til barndommen, hva skjer med klovnekostyme mamma har dratt på meg? Om noen ikke forstår hvilken av karnevals trynene over som er meg, er jeg den sinnssyke klovnen helt til høyre i bilde.. HAHAHA! ikke noen prinsesse kostyme til CEC! Men poenget er, jeg var aldri noen tynn kid.

Fant ingen bilder fra ungdommen, men jeg var alltid litt større enn de andre jentene jeg fløy med. Dette gjorde til at jeg ble veldig people pleaser og likte best å være sammen med gutter. Var så mye enklere å forholde seg til. I alle fall på den tiden… Så fort man hadde knekt koden for hvordan man skulle oppføre seg for å være en av guttene, tok det mange år før jeg var noe særlig sammen med damer igjen.

Med en far som prater flytende svada og i tillegg hadde Hadelands feteste samling av amcars, ble jeg fort populær hos gutta. Og at jeg var så umulig at min far og stefar tvang meg til å begynne å jobbe for de i byggebransjen for å få ut litt energi gjorde meg bare uovervinnelig. Trodde jeg…

Selvtillit har jeg alltid hatt, men med ett veldig forvrengt selvbilde. Det å jobbe i byggebransjen med riving, kjerneboring og betongskjæring er tungt selv for en seig mann. Når du da plasserer en blond dame som er rapp i kjeften og i tillegg god på det hun gjør blant hundre menn får man oppmerksomhet! Og ikke rent lite…

Hvordan menn forholder seg til meg og hvordan jeg har blitt har skapt utfordringer senere i livet når det kommer til forhold. Det er ikke lett å være sammen med noen som i tillegg til å få mye oppmerksomhet, også craver det så mye som jeg gjør. Dette er egentlig litt kleint å skrive om merker jeg så jeg skal ikke gå noe særlig mer i detaljer der akkurat i dag…

Poenget er at jeg har gått opp og ned i vekt hele mitt liv. Jeg løser livskriser med overspising eller f.eks. alkohol. Og det er dette jeg nå endelig ser ut til å klare å endre.

2008 – 2012 med en topp rundt 2010/2011 hvor jeg følte meg rimelig bra. På den tiden trente jeg veldig mye og var i kanon form. Eneste problemet er at jeg spiste for lite mat så jeg fikk ikke de resultatene jeg var ute etter og progresjonen stagnerte. Da jeg da ble gravid var det gjort..

Overspising var ett faktum. Husker jeg tenkte, hallo, jeg kan jo bare gå ned i etterkant. Man mister jo ekstra når man ammer osv. Bare svada man forteller hjernen. Man VET hvor vanskelig det er å gå ned igjen. Mot slutten av graviditeten viste nålen nesten 100kg.

KRISE! Nå satt jeg plutselig i en situasjon med ett barn (noe som var veldig vanskelig for meg å innfinne meg i). Høres kanskje rart ut, men jeg følte meg så veldig kvinnelig. At jeg og min daværende samboer og far til min datter og jeg på død og liv skulle kjøpe ett oppussingsobjekt med overtagelse dagen etter fødselen var kanskje ikke det største sjakktrekket vi har gjort. Hehe, men det er absolutt klassisk Klevengen!

Uansett det gikk som det gikk, og da det ble slutt mellom oss endte jeg på verdens turne!

Når det blir mye alkohol i tillegg til overspising og en depressiv tilværelse øker vekten, og tilværelsen blir enda verre.

i 2018 snudde det seg da jeg (vrang som jeg er) skulle ha tak i en fyr jeg var forelsket i. For å få han, var jeg overbevist om at jeg måtte ned i vekt. Flaks for meg, for det fikk jeg til.

Livet begynte å se litt lysere ut igjen og alkohol og andre dårlige vaner ble byttet ut med proteinpulver og medlemskap på treningsstudio.

Nå er det 2019 og jeg har aldri vært nærmere målet en hva jeg er nå!

En av mine største utfordringer nå er å faktisk se hvor langt man har kommet. Når man ser seg selv hver dag glemmer man fort hvor man var for ett og to år siden. Mitt tips til dere, ta mye bilder underveis så man kan se tilbake. Altså jeg husker hvordan jeg følte meg rundt 2010. Jeg følte meg feit. Det er jo helt sinnssykt når jeg ser tilbake på det nå… Og det sier litt om hvor forvrengt selvbilde kan bli når det eneste man fokuserer på er å bli såkalt “perfekt”.

Så hva synes vi? Har noen av dere lignende historier? Eller sliter med samme eller andre ting, ta kontakt:) Jeg kan ett visdomsord eller to…

Zazu <3

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.